Postkort fra Gran Canaria

Siden Morten gav dere en "direkte inne fra"-rapport mens han var på Gran Canaria, får jeg holde meg til en versjon som likner mer på postkort. Og da mener jeg sånna postkort som litt slitne havner i postkassa noen uker etter at man har kommet hjem. Det var altså 4 gutter og meg som dro nedover. Morten, Kjell Magnus, Christian Dahl (som allerede er nevnt) og Jan Øivind (en alltid positiv gutt fra Haugesund som IKKE mener at watt, hvilepuls og gram er det viktigste i verden). Det var jaggu godt vi hadde tatt med oss mye Ibux, for allerede første dagen begynte Morten å knaske de smertestillende pillene som om det var bringebærdrops -fordi han hadde vondt i halsen. Jeg prøvde å fortelle han at Ibux ikke hjelper mot vondt i halsen, men som han sa så kunne det ikke skade. Og det gjorde det jo heller ikke da. Ikke for han. For sykdoms-svampen Kjell Magnus skulle det gå litt verre. Under en uke var gått og han begynte å få vondt i kneet. Same prosedure as last year: en kraftkur med Ibux, noen hviledager og så var det opp på jernhesten igjen. Med en god porsjon smertestillende (og ikke minst febernedsettende) ble det noen gode langturer.
Han var riktignok litt trang i brystet og begynte å hoste så vidt, men turene var greie. Så viste det seg at han mest sannsynlig var sjuk disse dagene, men at Ibux`en maskerte det så godt den kunne. Og så begynte den virkelige moroa. Som en tørr svamp sugde han til seg alt som fantes av spanske basselusker, og begynte så å kvitte seg med all mat, energi og ekstrakilo i noen hektiske døgn. Når det verste der hadde gitt seg så ville forkjølelsen vise seg litt fram igjen og han ble mer eller mindre sengeliggende i en uke fra til vi dro hjem. Jan Øivind fikk bare en lettere variant av det Kjell Magnus hadde og kunne være selskap for meg på langturene før han dro hjem etter 9 dager. Christian gikk allerede på en penicillin-kur (heldiggrisen), så han slapp unna. Men når alt det er sagt: vi fikk alle noen fine langturer, mens noen fikk selvfølgelig flere og lengre langturer. Bildene er fra da Kjell Magnus fortsatt kunne stå på beina og jeg hadde selskap på treningene. Siste dagen fikk jeg forresten endelig sykla opp til det høyeste punktet på øya (1951 m.o.h.), etter at regnvær hadde satt en stopper for det et par ganger før. Og Morten: det var ikke bare perfekte forhold. På vei ned fra fjellet i kortbukse og en stusselig vindvest, i 9 grader, lett yr og tykk tåke, var det visst en liten kar på under 60 kg som såvidt klarte å trykke inn bremsene fordi fingra var stive av kulde. Joda, det er formildende at den samme karen akkurat hadde skifta slange etter at Kjell Magnus måtte sykle opp igjen fordi denne lille karen hadde glemt slange og så absolutt skulle sykle til toppen. Så når jeg tenker etter så er det ikke så formildende allikevel ;)

Hilsen fra Ann Elisabeth